Øycelletransplantasjon er en lovende ny behandlingsform for utvalgte pasienter med vanskelig type-1 diabetes. Ved denne sykdommen har kroppens egne insulinproduserende ”Øyceller” i bukspyttkjertelen blitt ødelagt. Man har fra tidligere kunnet erstatte det ødelagte vevet med bukspyttkjerteltransplantasjon. Denne behandlingsformen fungerer dog bare bra i kombinasjon med nyretransplantasjon. Det er dessuten et stort kirurgisk inngrep som er forbundet med visse risikoer. Man har i lengre tid hatt forhåpninger om å kunne tranplantere bare den delen av bukspyttkjertelen som produserer insulin, de Langerhanske øycellene. Disse utgjør bare ca 1% av vevet i bukspyttkjertelen, men produserer all insulin. Resultatene ved øycelletransplantasjon har blitt bedre siste 5 år og i dag får nesten alle pasientene et forbedret blodsukkernivå og mange kan også slutte med insulin. Hvor lenge den positive effekten av transplantasjonen vedvarer er i dag vanskelig å forutse.

Bukspyttkjertelen tas på samme måte som nyrer og levertransplantasjon fra avlidte givere. Bukspyttkjertelen sendes deretter til det Nordiske Nettverkets felles øycellelaboratorium i Uppsala, Sverige. Der nedbrytes bukspyttkjertelvevet slik at man kan separer ut de insulinproduserende Langerhanske øycellene.

Hvilke pasienter er aktuelle for denne type behandling?

Til nå har vi i Norden bare transplantert øyceller til diabetikere som allerede har et fungerende nyretransplantat. I forbindelse med alle typer av transplantasjon må man beskytte det transplanterte organet eller cellene mot angrep fra dens egen kropps immunsystem. Det gjør man ved å gi immunhemmende medisiner. Disse har visse bivirkninger.(se ”Hvilke fordeler og ulemper finnes”). Er man nyretransplantert og allerede tar disse medisinene, er det ingen ekstra risiko. Et vilkår for transplantasjon av øyceller er også at en transplanterte nyren fungerer bra.

Vi ønsker nå også å begynne med transplantasjon av pasienter med veldig vanskelig regulerbar diabetes. Særlig vekt legges på lavt blodsukker og redusert evne til å kjenne symptomer i forbindelse med dette.

I prinsippet gjøres alle våre transplantasjoner som vitenskaplige studier. Dette stiller ytterligere krav til hvilke pasienter som kan være aktuelle.

Man må ha hatt type-1 diabetes i mer enn fem år og fått sykdommen før 40 års alder. Man skal ha prøvd flere ulike typer insulinbehandling med tett oppfølging av diabetolog og allikevel ha vanskelig regulerbar diabetes. Man skall ha normale leverprøveverdier og bra hjertefunksjon. Man skall være mellom 18 og 65 år. Utredningen før en eventuell transplantasjon er omfattende og et større antall andre krav må også oppfylles. Hovedsaklig er disse kravene til for at vi skal transplantere de som har størs nytte av behandlingen.

Hvilke fordeler og ulemper finnes?

Hvilke fordeler finnes?
Fordeler med øycelletransplantasjon er at man får et forbedret blodsukkernivå. Selv om prosedyren må gjentas forsvinner ofte problemet med lave blodsukker allerede etter første transplantasjon. Etter gjentatte transplantasjoner har våre tidligere nyretransplanterte pasienter kunnet bli insulinfrie i ca 50 % av tilfellene. Alle opplever tidligere nevnte forbedringer i blodsukker verdiene.

Hvilke ulemper og risikoer finnes?
Ulemper består i at man må bruke immunsupprimerende medisiner på samme måte som ved andre transplantasjoner. Denne behandlingen er beheftet med risiko for økt infeksjonsfare og på sikt økt risiko for kreftsykdom. Medisinene kan også påvirke nyrefunksjonen i negativ retning.
Foreløpig må man gjenta transplantasjonen for å bli insulinfri. Ettersom tiden går etter transplantasjon avtar effekten av de transplanterte øycellene. Årsaken til dette er fortsatt uklart. Kanskje skyldes det at man ikke har tilstreklig stor reservekapasitet etter transplantasjon. Kanskje er det en langsom avstøtningsprosess som påvirker øycellene negativt. Den gruppen som har størs erfaring på transplantasjoner av denne typen de seneste årene er en gruppe ved Edmonton i Canada. I deres materiale er ca 80 % av de øycelle transplanterte insulinfrie etter ett år. Etter fem år er det bare ca 20 % som fortsatt er insulinfrie. En klar majoritet har likevel fortsatt en positiv effekt av sine øyceller med stabilisering av blodsukkernivået og mindre insulinbehov enn før transplantasjonene.

I forbindelse med inngrepet finnes det en risiko for både blødning og blodpropp i leveren.  Disse risikoene er relativt små. Vi har i vårt nordiske nettverk hatt noen pasienter som har blødd etter inngrepet. Det har dog vært nok å erstatte det tapte blodet, det har ikke vært nødvendig med kirurgisk inngrep. Blodpropp har vi ikke erfart. Dersom øycellene avstøtes risikerer man, i hvert fall i teorien, at det kan bli vanskeligere å transplantere øyceller eller organ senere.

Hvor henvender jeg meg?

I første omgang bør du henvende deg til din diabetolog. Han eller hun kjenner til din diabetes og kan dannes seg et bilde av om dette er noe som passer for deg. På denne hjemmesiden finnes også en mer omfattende informarsjon for sykehuspersonal. Det finnes også en ferdiglaget henvisning i tilfelle han eller hun vil henvise deg til oss.

Du kan i andre omgang henvende deg til; 

Rikshospitalet, Oslo. Dr Trond Jensen trond.jensen@rikshospitalet.no ,
Dr Tormod Lund tromod.lund@rikshospitalet.no,
Dr Kristine Kloster-Jensen kristine.kloster-jensen@rikshospitalet.no eller Forskningssykepleier Jannicke, janicke.narverud@rikshospitalet.no